Oliven har alltid vært populære trær i middehavshager. De er lette å beskjære, trenger nesten ikke vann eller stell, samt gir frukter som er uunværlige i ethvert spansk kjøkken. For hva ville vel middelhavsmat vært uten grønn, svart oliven, samt olivenolje?
Dessuten er jo disse trærne nær sagt udødelige og kan gå i arv i mangfoldige menneskers generasjoner.
Etter hvert som gårder legges ned i stor skala innen EU har utallige slike trær blitt hugget ned og brent. Helt til arkitekter og hagedesignere gjenoppdaget dem! Deres skulpturelle form, usedvanlig sterke overlevelsesevner i form av tørketålsomhet, samt at en enkelt kan kutte både røtter og grener kraftig tilbake gjorde dem ideelle til offentlige beplantinger. I dag er det vel ikke mange spanske rundkjøringer, parker eller offentlige hager med respekt for seg selv som ikke har et staselig oliventre som det selvfølgelige midtpunkt!
Fra å være "verdiløse" trær i utbyggeres øyne har de nå blitt ettertraktede objekter som selges for store summer! Ikke rart kanskje, med tanke på at de største trærne kan være mange hundre år gamle! Det er altså ikke noe en bare kan fremavle over kort tid på en planteskole.
Når vi bestemte oss for å gifte oss i Spania August i fjor ville vi markere det med et "minnetre". Hva var vel da et mer naturlig valg enn nettopp et oliventre? (Olea Europea).
Vi hadde riktignok ikke hverken råd eller plass til et skikkelig gammelt et, som på bildene ovenfor. Men til slutt endte vi opp med et vakkert tre på 72 år.
Det fikk hedersplassen i vårt nye bed ved oppkjørselen. Med det samme det var kommet på plass føltes det som om treet alltid skulle ha vokst akkurat der!
I mine øyne var det noe av det vakreste treet jeg noen gang har eid! :-)
Og det beste av alt. For all fremtid skal det stå der og minne om et sommerbryllup i Spania en gang i August 2013.
Ha en fortsatt fin dag! :-)